Lærere mellom permene
Litteraturkritikere omtaler sine favorittlærere i fiksjonens verden
Håvard Nyhus, freelancer i San Francisco
Frøken Honey i "Matilda" av Roald Dahl
Da jeg var liten hadde jeg en greie for frøken Honey. Det har jeg ennå. Honey var søt og snill og så raskt at Matilda var noe utenom det vanlige. Forsøkene på å tilrettelegge undervisningsplanen slik at den passet bedre med Matildas evner, ble imidlertid spolert av den onde overlæreren Miss Trunchbull.
Av dette lærte jeg tre ting: Navnet til læreren din sier veldig mye om hvordan hun er; undervisningsplanen er en hellig ting; og old school er aldri like bra som det siste. At ingen av delene holdt stikk er uvesentlig.
Overlærer Jochumsen og antroposof Bach i "Jonas" av Jens Bjørneboe
Jonas er egentlig en smart, liten gutt, han har bare litt vanskelig for å lese. Overlærer Strange ønsker derfor å sende ham på «Iddioten», bare Jochumsen står i mot. Det som skjer er selvfølgelig at Jochumsen dør. Heldigvis greier Jonas å rømme og i det han kommer tilbake har onkelen hans ordnet ham en plass på Steinerskolen. Der får han Bach som lærer og snart blir det dreis på lesingen. I det vi venter på den store pay-offen velger imidlertid Bjørneboe å avslutte ballet: «Og her slutter historien om en gutt som ikke kunne lese på tross av at han var over åtte år gammel, men som allikevel klarte å sette mange ting ut i verden».
Av dette lærte jeg at bøker skal slutte rart; at antroposofien har en kur for alt; og at salamandere er noe dritt. At ingen av delene holdt stikk er uvesentlig.
Andy Rashid Johnson i "Inn" av Thure Erik Lund
Andy er en desillusjonert og uføretrygdet lærer fra Buskerud. Han virker som en drittsekk, men jeg mener han er god på bunn. Vel, han kan få introdusere seg selv: «Det er nå tre år siden jeg sluttet som studieveileder, en jobb jeg hadde hatt i ti år. Det er den mest trøstesløse beskjeftigelse jeg noensinne har hatt. Hver dag å lure eller å jatte med sjølskrytende ungdom, disse framtidsmenneskene som stort sett bare var og fortsatt er noen svimete inntørka kålhuer, der det som kom ut av kjeftene deres var likeså deprimerende, innbilskt og uten en eneste original idé, dette fyllstoffet i modernitetskverna som bare tenker på penger og kjendiseri, som var gjennomgående late og slappe, uten en eneste dristig tanke.»
Av Andy R. Johnson lærte jeg at kaffe latte, den sosialliberalistiske kjendisverden, blogghelvete og queer-teoretikere og er det verste som finnes. Det kaller jeg fire av fire.
