– Av med masken!
Det finnes ingen lærermaske. Er det noe barn er gode på, så er det å se hva som er ekte. Når man har mulighet til å forme menneskers liv må man gi alt! Selv skal jeg strekke meg etter barneskolelæreren min, forteller lærerstudent Jonas Orseth Løvik.
De så vel at jeg hadde det i meg, lærerne på Allanengen skole. Jeg havnet der som lærervikar ganske tilfeldig, etter to år med strøjobber etter videregående. Jeg ante ikke hva jeg ville bli. Jeg tok jobber over alt, på restaurant, sykehjem, bar og barnehage. Fellesnevneren var jo mennesker. På Allanengen skole endte jeg ved en tilfeldighet. Hvorfor rektor ga jobben til akkurat meg, vet jeg ikke. Kanskje fordi jeg alltid er positiv, pålitelig og gir av meg selv? Uansett var det på Allanengen jeg skjønte at jeg måtte bli lærer. Da siste skoledag var over tenkte jeg bare: Dette vil jeg gjøre igjen!
Barna starter på skolen med blanke ark, og som lærer får man være med å fylle arket med farger av kunnskap. Hvert ark er ulikt, og hver lærer setter sin farge på arket. Da er det viktig å utnytte hver lærers ressurser til det beste for hver enkelt elev. 25 elever i et klasserom trenger kanskje 25 ulike måter å lære på. Dét er kanskje noe av det mest utfordrende med læreryrket: Å gi alle noe å strekke seg etter. Alle elever har sine sterke sider. Man må se dem. Man må trigge hvert hode! På lærerutdanningen lærer vi det didaktiske – å lære bort. Men for å lykkes må man også tørre å være seg selv. Barn gjennomskuer alt. De må vite hvor de har deg. Det er derfor praksis er så viktig. Å bli en god lærer handler ikke bare om å være kunnskapsrik og en god formidler. Man må være lærer fullt og helt. Det er da læreren kan bety noe i et menneskes liv.
Jeg hadde en lærer som turte det. Det er henne jeg selv strekker meg etter. På Torjulvågen barneskole, en bitteliten grendeskole i Tingvoll kommune som nå er nedlagt, var vi bare 40 elever fra første til sjuende trinn. Jeg var eneste elev i første klasse. Det gjorde ingenting. For læreren min, hun elsket yrket sitt. Det så vi hver eneste dag. Hun tok oss med hjem. Hun lot oss være en del av livet sitt; hun ga av seg selv. Vi var små barn, men hun fikk oss til å føle oss viktige gjennom engasjement og læreglede. Jeg husker ennå at hun havnet på sykehus etter å ha fått en idrettsskade. Det var tomt på skolen uten henne. En slik lærer vil jeg være. En slik lærer skal jeg bli.
Jonas Orseth Løvik (25) studerer til å bli allmennlærer, og går nå på fjerde semester. Han vurderer å gå videre med masterstudium i pedagogikk når han blir ferdig.