– Lærerdrømmen våknet på Sri Lanka
Jeg kom til Sri Lanka som skolelei, og reiste derfra med inspirasjon til å gjøre mitt aller beste. Og med en drøm om å bli en lærer som gjør en forskjell i barns liv.
Familien min reiste til Sri Lanka da jeg var ferdig på ungdomsskolen. Jeg var lei av undervisning, jeg manglet inspirasjon. Så fikk jeg to lærere som forandret alt. Det er vanskelig å forklare hva det var med dem som forandret innstillingen min til å lære. Men de så meg. Tilbakemeldingene vi fikk, bygget oss opp. De forberedte meg på voksenlivet og hvordan det er å være å være en del av et samfunn.
Historielæreren lot elevene bidra til å styre undervisningen. Hver elev fikk velge hvilke temaer vi ville jobbe med. Så fulgte hun oss opp, hver enkelt. Jeg ble oppriktig interessert i historie. Engelsklæreren ga meg en helt ny faglig selvtillit. Hun ga meg lyst til å gjøre en forskjell. Jeg husker spesielt godt hva hun sa da jeg skulle reise hjem. Jeg fortalte henne at jeg skulle fortsette med internasjonal undervisning – International Baccalaureate – hjemme i Norge, og hun anbefalte meg å fortsette med avansert engelsk. Det gjorde jeg. Og da jeg gikk ut av videregående, tok jeg kontakt med henne igjen og fortalte henne om karakterene mine. Hun ble så stolt!
Man blir en nøkkelperson i elevens liv.
Jeg har alltid visst at jeg ville jobbe med barn. Men det var lærerne mine fra Sri Lanka som vekket tanken om å bli lærer; jeg fikk selv oppleve hvor viktig en god lærer kan bli i et barns liv. Da jeg prøvde meg som vikarlærer på Blakstad skole, bestemte jeg meg. Jeg følte at jeg fikk til rollen som læreren, men jeg savnet det didaktiske og pedagogiske som de andre lærerne hadde.
Jeg vil gjøre en forskjell. For å være lærer er mer enn å være bare lærer. Det handler ikke bare om det faglige, men like mye om å være en god omsorgsperson for elevene. Man blir en nøkkelperson i elevens liv. Akkurat det er så avgjørende – å ha noen voksne i livet sitt, som ikke er mamma og pappa, og som har tiltro til deg. Noe av det aller viktigste er å skape trygghet til å lære.
Da må man tørre å gå inn i hodet til elevene. Man må klare å se hvordan de tenker. Man kan ikke tenke som en voksen. Selv føler jeg meg flink til å ta kontroll i timen, og balansere det å være bestemt med å være positiv. Gjennom vikarlæreråret og praksis på studiet ser jeg at jeg klarer å få kontakt med barna. Det kan nok bidra til at jeg kan se hvordan de tenker, og klare å snakke med dem uten at jeg blir for ”voksen”. Aller mest utfordrende er de yrkesetiske problemstillingene, men gjennom praksis på studiet lærer man å bruke både hode og magefølelse til å takle situasjoner som kan oppstå.
Det jeg synes er morsomst er å ha elever som synes et fag er veldig vanskelig. Når de endelig får det til, og kommer til deg og er stolt, da ser man hvilken forskjell man utgjør i livene deres. Da blir jeg så glad! Å bygge elevenes selvtillit gir meg selvtillit. Slik de to lærerne på Sri Lanka gjorde: Inspirerte meg til å strekke meg lenger.
Yvonne Sandal-Kristensen (22) går første året på integrert masterutdanning til grunnskolelærer ved Universitetet i Tromsø.